Selvskading, suicidale tanker og handlinger blant ungdom er et tema som har vært en del ute i media for tiden.. Det er mange oppslag om det på nettet, i dokumentarer, i aviser, i radio og selvfølgelig i en del blogger..
Dette er et tema som ofte har blitt sett på som et tabu emne.. For personen det gjelder å familien deres er det ikke alltid noe som er akseptert at kommer ut.. Derfor oxo alt for få som søker å får hjelp med dette.. Jeg mener at de er noe som burde blitt tatt seriøst.. Om man vet om en som har disse problemene el begge, burde man prøve å hjelpe den personen med å søke hjelp. Uansett om det er en venn, en kjæreste el et familiemedlem.. Dette er ikke noe som burde bli sett på som noe skam fra pårørende sin side.. Vet dette har skjedd alt for mange ganger å utfallet kan da dessverre omhandle død, el store psykiske lidelser.. Hva er det man sitter igjen med da?
Samtidig som jeg synes dette er et viktig problem som burde tas bedre tak i, er det i tilegg alt for mange som bruker dette som en form for oppmerksomhet.. Dette sees altfor ofte blant ungdom. Ungdom som kutter seg opp på armene, å deretter bretter opp ermet sånn at alle kan se det, rett og slett i et håp om at noen skal gi dem oppmerksomhet.. Det som er så synd er at det blir så utrolig feil å gjøre det på den måten. Skade seg selv, å risikere å lage arr som vises videre, bare for å gjøre det.. Hva er poenget med det, det må da finnes andre måter å skaffe seg den eventuelle oppmerksomheten man trenger på?
Ja jeg forstår folk som skader seg selv når di har en grunn.. Dette er ofte en handling folk gjør for å føle seg levende, føle seg avslappet, rett og slett ha noe di kan ha kontroll over når di dessverre har havnet en tilstand som har påvirket dem psykisk og som man da ikke har kontrollen over. Følelsen av blodet som renner gir en ubeskrivelig følelse.. En følelse av frihet, en følelse av at man faktisk lever og at det livet virkelig er verdt noe. Mange er veldig dømmende til dette, det er da som oftest mennesker som aldri har vært i en lignende situasjon før.. Så da må jeg bare spørre.. Hvem er dere til å dømme? Hvem er dere til å påpeke om en person er tragisk, svak, dum og lignende.? Hva får dere til å tru at dere er så mye bedre enn disse menneskene? Istedenfor å komme med dritt til disse personene, mobbe el gå bak ryggen deres, hva med å tenke tanken..
?Tru om denne personen faktisk trenger meg nå?
Det kan faktisk hende at akkurat dine ord enten kan skade personen mer, el at di oxo kan hjelpe..
Det å søke hjelp kan ofte føles som et nederlag, gi personen el personene rundt følelse av svakhet. Men er det virkelig det? Er det ikke hel noe man burde være stolt av, det å selv kunne innse at man trenger hjelp, å at man er i en situasjon man ikke klarer å takle? En utenforstående kan ofte gi deg råd el ord man ikke selv har klart å tenke på rett og slett fordi man er i den situasjonen man er. En sosionom, psykolog el psykriatriker er det for å hjelpe, di har taushetsplikt. Så valget om hvem som trenger å vite det el ikke er helt opp til personen det gjelder.
Jeg mener virkelig at man burde søke hjelp om man trenger det, det kan faktisk hjelpe. Men man må ville det..
Hva mener dere om selvskadere og folk med suicidalske tanker?
Hva mener dere er den rette fremgangsmåten å ta tak i en sånn situasjon?
Hva mener dere om å søke psykisk hjelp?
Jeg vet med meg selv at hadde det ikke vært for venner og familie ville jeg aldri vært hvor jeg er i dag.
Ricke..
Ps: Legg meg gjerne til på blogglovin, settes stor pris på og si i fra sånn at jeg også får flere blogger og følge
